– En rasistisk stat og et rått klassesamfunn

Med boken «Israel: Bak mytene og propagandaen», vil Peder Martin Lysestøl vise hvordan de økonomiske aspektene ved Israels okkupasjon er avgjørende for å forstå den sionistiske strategien.

Gratulerer med ny bok! Hva gjorde at du syntes boka måtte skrives?

– Jeg har lenge følt at en slik bok mangler. Vi vet hva politikerne sier og gjør, og vi kjenner til ideologien bak. Men vi mangler bøker som handler om samfunnsstrukturer og økonomi. Det finnes bøker som går inn på noe av det, men de er gjerne pro-israelske og lite tilgjengelige for folk. Jeg har brukt mange av disse som kilder i min bok.

             FAKTA: PEDER MARTIN LYSESTØL

  • Peder Martin Lysestøl (f. 1942) er sosialøkonom og forfatter. Han var med å stifte Palestinakomiteen i 1969/70, og var selv leder fra 1971 til 1973.
  • Lysestøl har skrevet en rekke fagbøker og politiske bøker, blant dem Palestinerne. Historie og frigjøringskamp (1973, ny utgave i 2009).

Israel er et etnokrati – det vil si et demokrati som bare gjelder for én etnisk gruppe. Jødene har presse – og ytringsfrihet og akademisk frihet, selv om dette er ganske ideologisk dominert og påvirket av militærindustrien og sionistisk ideologi. Innen visse grenser har man stor frihet, så lenge man ikke blir antisionist. Dette fører til at det finnes en god del litteratur og kilder. Det finnes forskere som er antisionister, men de svartelistes og isoleres. Derfor mangler det antisionistiske analyser av materialet. Det er også typisk at det finnes få analyser av palestinernes situasjon i det israelske samfunnet.

Hva slags analyser ønsket du å gjøre da du skrev denne boka? Israel_forside

– Jeg savnet en  sammenhengende analyse av det israelske samfunnets utvikling som legger vekt på den økonomiske basisen. Mange spørsmål dukket opp – hvorfor en stat kun for jøder? Hvordan kunne de forestille seg at noen få millioner europeiske jøder kunne overta et tett befolket landområde i den arabiske verden? For å få til det måtte de alliere seg med stormaktsinteressene, de sterkeste. Etter hvert oppdaget også USA nytten av Israel. Som økonom var jeg interessert i å forstå dette spesielle økonomiske systemet, næringssystemet, hvor kapitalen kommer fra, hvor solid økonomien er og hvor sårbar den er for en boikott. Særlig boikottspørsmålet har blitt viktigere for meg etter hvert, og jeg har et helt kapittel som blant annet handler om hvordan boikott utfordrer økonomien og hvor godt Israel klarer seg mot ytre press.

Du skriver om Oslo-avtalen i boka, men det er allerede skrevet mye om den. Har du noen nye innfallsvinkler?

– Det som særlig har interessert meg er å forstå bakgrunnen for avtalen. Det er klart at det var et stort politisk press på Israel for å få fred. Men Israel sitt behov for investeringer og for næringslivet krevde stabilitet. Fra slutten av 70-tallet hadde arbeidersionistene mistet makten i Israel. De private kapitaleierne fikk etter hvert makten, og den privatkapitalistiske reformen krevde mengder av kapital utenfra. Men utenlandske kapitalister ville ikke investere under Intifadaen. Behovet for politisk stabilitet og slutt på Intifadaen var en viktig årsak til at Oslo-avtalen ble vedtatt. Etter at avtalen var undertegnet i 1993, strømmet utenlandsk kapital til Israel.

Hva førte til denne situasjonen?

– De «20 familiene», som den kapitalistiske eliten i Israel ofte kalles, kunne nå legge sine strategier for framtida. De var ikke interessert i krigføring som gjorde investeringer usikre og hindret bruk av palestinsk arbeidskraft.

Da Sovjet brøt sammen, skjedde det to ting som hadde mye å si for Israel. Det ene var at de fikk en million immigranter der mange var forskere, ingeniører og teknikere; de var billig høyteknologiarbeidskraft. Det andre som var viktig var at da Sovjetunionen brøt sammen, brøt verdens våpenmarked sammen fordi mange land dempet våpen – og militærinvesteringene sine. Israel hadde satsa stort på våpeneksport, men hadde lite grunnlag for å satse på å investere mer i dette. Derfor fikk de mange arbeidsledige ingeniører og andre forskere som kunne jobbe i high-tech-industrien. Israels teknologiske satsing kom blant annet av at Israel helt fra starten av har satset mye på militæret for å ha et militært overtak i området. Den israelske staten tok mange initiativ for å bygge opp denne industrien, og dette var også en viktig årsak til at utenlandsk kapital satset her.

Hva betydde Oslo-avtalen for denne utviklingen?

– Som resultat av Oslo-avtalen kom de fleste storselskapene inn og gjorde Israel til satsingsområder. Dermed tok high-tech-eventyret i Israel av.

Fordelen med high-tech er at det er folk som er ressursene. Folk kan lett flyttes ut om situasjonen blir for kritisk. Men sett fra den israelske regjering sin side kan dette bli et problem. High-tech kan også lettere bare velge å satse i en annen del av verden, som for eksempel India.

Oslo-avtalen ble en suksess for Israel, men palestinerne fikk ingen del i high-tech-eventyret. Israel brøt avtalen systematisk, noe som førte til at forholdene for palestinerne ble verre og verre og levevilkårene gikk tilbake.

Hvordan passer koloniene på det okkuperte Vestbredden inn i dette?

– Koloniene er en del av en langsiktig strategi for å erobre Vestbredden. Utbygginga er en del av et ideologisk og religiøst prosjekt, ikke primært av økonomiske årsaker. Tilgangen på de russiske immigrantene gjorde det lettere å bygge nye kolonier. Men koloniseringen er en voldsom provokasjon mot den palestinske befolkningen og mange av Israels allierte. Det kan derfor fort bli en sterkere motsetning mellom high-tech-industrien, som krever stabilitet, og koloniutbyggingen som nå drives fram av de ultraortodokse jødene og andre høyrekrefter.

Den palestinske befolkningen på Vestbredden utgjør et svært viktig marked for Israel. Mange israelske forretningsfolk har derfor problemer med Netanyahu-regjeringa som provoserer fram opprør og uro og ødelegger profittmuligheten.

Hvordan slår disse motsetningene ut?

– Den fjerde Gaza-krigen førte til en stor nedgang for high-tech-industrien. Fremtiden vil vise hvordan dette utvikler seg, men selskapene har mange fordeler med å drive i Israel. Hvis ikke for eksempel Microsoft utnytter fordelene de har nå, vil konkurrentene bruke dem isteden. De har billig og dyktig arbeidskraft, forskningsmiljøer som støtter dem, subsidier og statlig tilrettelegging. Derfor blir selskapene så lenge det går, men det finnes en grense, og den kan bli skjebnesvanger for Israel. De har satset så ensidig at om denne sektoren bryter sammen får Israel et økonomisk kjempeproblem.

Du skriver mye om Israels økonomiske historie, og har to kapitler som behandler historia før 1948. Hvorfor tenker du at denne perioden er så viktig?

– Det er både for å vise at det ikke handler om ondskap, kulturen deres eller lignende når jøder i Europa lette etter løsninger på den undertrykkende situasjonen mange levde under. Jeg støtter selvsagt jødenes historiske kamp for å bli behandlet på lik linje med andre. Derfor er det så viktig å prøve å forstå de materielle årsakene til kampen for en bedre verden også for jøder.

Jeg viser også i de historiske delene at mange var i opposisjon til sionismen og at det tok tid før ideen om en «jødisk stat» slo igjennom.

Jeg har også vært opptatt av å forstå hvordan Israel plutselig kunne oppstå som stat etter FN-vedtaket. Så viser det seg at sionistene, under hele den britiske mandatperioden, fikk lov til å forberede en egen jødisk økonomi med kibbutzer og Histadrut. Grunnlaget for staten var lagt i 30-årsperioden 1918 -1948.

Du skriver også en del om Israels utfordringer?

– I siste kapittel tar jeg opp Israels fire utfordringer i tillegg til kampen som palestinerne har kjempet hele tiden. Den første utfordringa er den verdensomspennende BDS-kampanjen. Nå sa nylig FN/UNCTA at nedgangen i investeringer fra utenlandsk kapital gikk kraftig tilbake på grunn av Gaza-krigen og presset fra BDS, noe som er et klart eksempel på at BDS har betydning. En av de som fortsetter å investere i Israel er det norske statseide pensjonsfondet.

Den andre utfordringa er at kapitalen er såpass basert på high-tech og kan trekke seg kjapt ut om det blir for urolig. Den tredje er at jødene ikke lenger er i flertall i stor-Israel, og dermed ikke har det demografiske grunnlaget for en sionistisk stat i området de kontrollerer. Den fjerde utfordringen er de store ideologiske, etniske og sosiale spenningene innad i Israel. Israel er en rasistisk stat og ett rått klassesamfunn. Israel er det fattigste landet i OECD, de bygger ned velferdsstaten, og forskjellen mellom fattig og rik er svært stor. I 2011 var det store demonstrasjoner mot boligmangel og elendige velferdsordninger. Opp mot 400 000 demonstrerte i Tel Aviv. Opprøret ble stanset av blant annet Gaza-krigene som gjorde det vanskelig å fortsette det politiske og sosiale opprøret.

Kan du si noe mer til slutt om de religiøse og etniske spenningene?

De ultraortodokse jødene er blitt såpass truende for de sekulære og har begynt å få politisk gjennomslagskraft, noe som uroer mange sekulære. En annen spenning er spenningen mellom orientalske og europeiske jøder. Israel er bygd som en europeisk stat, men i dag er de orientalske jødene i flertall. Flere av de orientalske jødene søker mot sine orientalske røtter. De har hatt arabisk som morsmål og hører fortsatt på arabisk musikk. Mange har igjen begynt å søke mot sine arabiske røtter. De europeiske jødene har behandlet de orientalske jødene som annenrangs.

«Israel: Bak muren av myter og propaganda» er ute i bokhandelen nå. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s