Enkeltsaker og anekdotiske bevis

Som oftest vil man på systemnivå avvise anekdoter. Enkeltsaker og anekdoter er ikke noe vi kan bygge systemer ut fra. Det er jo også helt riktig. Men, enkeltsaker og anekdoter er «temperaturmålere» på om systemene våre virker slik vi har tenkt dem, eller om systemene våre har utilsiktede og uheldige virkninger.

Av: Evy Ellingsvåg, Foreningen av Tolvte Januar.
https://www.facebook.com/tolvtejanuar/

Jeg vil gjerne gi dere et par historier. Helt enkle historier som det finnes hundrevis, for ikke å si tusenvis av i landet vårt i dag.

La oss begynne for 7 måneder siden. Det var september og tidlighøst. Sensommer kanskje. En mann i sin beste alder forlot Syria over Tyrkias grenser. Som de aller fleste som forlater Syria tok han ikke bryderiet med å søke om utreisetillatelse hos det syriske regimet. Dels fordi han ikke anerkjente regimet, men mest fordi det hastet å komme seg avgårde.

I det han forlater kone og 2 barn forsikrer han dem om at så raskt det er mulig vil han hente dem til seg. Han må bare komme i trygghet i et land som vil, først. Så tar han fatt på reisen gjennom Europa, og etter det som må ansees som relativt kort men strabasiøs tid befinner han seg i Norge. Jeg skal ikke dvele ved hans flukthistorie, det er ikke den som er tema denne gangen. Jeg vil fortelle om hans møte med vårt system.

Mannen får en mottaksplass, og han begynner sin ventetid. Kone og barn er i hjemlandet, hodet og tankene hans likeså. Når får jeg svar? Når kommer svaret? Når kan jeg be dem oppsøke en ambassade og få hjelp til å komme til meg? Hvor foregår krigen nå? Hvor er frontene? Hvem er i frontene? Hvem vinner? Taper? Hvem lever og hvem er død?

Dagene går og går. Den ene dagen følger den andre. Lite penger, lite mat er detaljer i et liv som preges av frykt. Frykten for at det ikke skal være tid nok.

Daish rykker stadig nærmere hans by. Han skjønner at han ikke har mer tid, han skjønner at han ikke kan vente på oss, Norge. Han trygler om å få reise hjem. Han spør mottaket om de kan hjelpe ham. “Ta kontakt med politiet” sier mottaket. Neste dag tar han kontakt med politiet. “Vi forstår, men dette må du gjøre via den tyrkiske ambassaden” sier de. Den tyrkiske ambassaden? Javel, han booker tid – og får en oversikt over hvilke papirer han må levere for å få vurdert et transittvisum til Tyrkia. En av beskjedene han får, er å få bekreftelser fra mottaket.

Han tar igjen kontakt med mottaket. Leder sier “come tomorrow”. Han har nå ordnet alle papirer som han kan ordne; kopi av id, kopi av pass, alt rettkjent og stemplet. Etter mange mange dager med “come tomorrow” har han fått bekreftelse på at han har mottaksplass. Det han mangler nå er tre ting; * reiseforsikring, * visum til Syria (!) og * folkeregistrert adresse.

Uten dette kan han ikke søke om transittvisum. Han vil få avslag. Reiseforsikring kan han ikke få, fordi han har hverken opphold eller penger. Visum til Syria kan han ikke få uten å risikere å havne i Assads hær, han har reist ut uten utreisetillatelse husker dere. Og Assads hær har han igrunnen flyktet fra, med god grunn. Og folkeregistrert adresse får han først når han får opphold.

Nå står Daish to kilometer fra hans kone og barn. Han vil hjem. Han er desperat for å være der å verne dem med sitt liv. Men han kommer seg ikke dit.

271 000 mennesker har fått positivt vedtak i Europa i 2015. Folk som kom samtidig med ham, men som befinner seg i Nederland, Tyskland eller andre steder i Europa har fått sine oppholdstillatelser, har kommet seg i arbeid, har fått sin familie til seg. Imens venter han.

Han har ikke vært til intervju hos UDI enda. Og Daish kommer nærmere og nærmere hans øyenstener og han kan ingenting gjøre.

En annen anekdote

La meg fortelle en annen enkelthistorie. Hun er kvinnelig gerilja og hun er gravid. Mens magen vokser befinner hun seg på mottak et sted i bygdenorge. Hun er heldig, hun er der sammen med sin nye mann. Så får hun beskjed. Hennes tidligere mann er arrestert og skal fengsles. Dommen er på 3 år. Nåja, tenker du – det berører ikke hennes situasjon, gjør det vel? La meg fortelle. I hennes hjemland er barna fars “eiendom” ved en skilsmisse. Så også her. Så at far kommer i fengsel fører til at hennes barn er uten omsorgspersoner i hjemlandet. Den utvidede familien er svært konservative, og mor er engstelig for at dersom barna skal bo hos dem mens far soner en lang straff, vil de risikere både tvangsgifte og fryktelig vanskelige forhold.

Så sitter hun her, med et nytt barn i magen, uvisshet om sin egen fremtid og uten mulighet til å berge de barna som er igjen i hjemlandet. De ringer henne, hun ringer dem. Det er vanskelig å være sterk og stolt geriljamamma da.

Leser du enda?

Leser du enda? Fint. La meg fortelle en enkelthistorie til. La meg fortelle om henne som sitter i skjul. Hun er i dekning, fordi vi har besluttet at vi ikke tror på hennes historie. Vi vil sende henne i retur, på internflukt. Både hun og sønnen skal sendes ut mener vi. De skal ikke være her. Sønnen har vært her så lenge, at dersom hun *ikke* hadde vært i skjul hadde hans forhold som et lengeværende barn veiet tungt nok til at de ville få opphold på humanitært grunnlag. Nåh, så kan hun skylde seg selv. De som har avslag skal ut, sier du. Jeg er enig. De skal ut, dersom det er gjort grundige og gode vurderinger, både av saken, av sikkerhetssituasjonen i hjemlandet og at alvorligheten gitt at saken er *delvis* sann er vurdert. Kvinnen er menneskerettsaktivist i ett av verdens mest repressive regimer. Derfor flyktet hun. Men vi tror ikke på at hun er den hun sier hun er. Og hun har ingen flere muligheter til å bevise at hun er den hun sier hun er. Hennes veier er stengt.

Så, for sønnens skyld er hun i skjul. Fordi hun vil at han skal ha en mamma.

Aller sist vil jeg fortelle deg om gutten som er uten familie. Han har aldri hatt noen familie, han er et kidnappet og trafficket barn. Han har levd som en slave fra han var bitteliten gutt i et land lang vekk. Han skjelver, gråter og kaster opp når han forteller om livet sitt. Men vi tror ikke på ham. Vi kan ikke forstå at han ikke kan fortelle noe om sin familie? Vi kan ikke forstå hvorfor de som holdt ham som slave smuglet ham hit? Vi lot ham være her og smake trygghet, smake familie, smake skole fram til han var 18. Men nå skal han ut. Nå skal han lære å savne en familie, sin norske familie.

Ett eneste ønske

Mens jeg skriver dette ser jeg over bordet på en annen mann. Han som svømte i det greske havet og holdt en baby og hennes mor over vann til de ble reddet. Han sitter og ser på bilder av sin datter og sin kone. Han er iferd med å gi opp. Hans verden er fylt av alle de andres historier i tillegg til sin egen. Som engelsktalende har han tolket og tolket og tolket for de andre, mange timer hver eneste dag. Dette får han sin lønn i himmelen for, eller hvor sånt utbetales. Etter ankomst til Norge har han ett eneste ønske: Sett meg i jobb, la meg få se min kone og mitt barn igjen. La meg få et svar, vil dere gi meg trygghet eller vil dere ikke? Ventetiden dreper livslyst, livsgnist, tiltak, verdighet og håp. Det å vente mens menneskene du selv har hjulpet får opphold og kan komme videre i prosessen, det tærer på.

Jeg lover, den lille datteren hans er verdt å kjempe for. Hun er en nydelig liten skapning. Han savner å få holde henne og hviske “du er trygg nå”.

Jeg er glad for å se at Sylvi Listhaug snakker ut om den tøffe tiden, og at hun savner familien sin. Det forstår jeg. Jeg håper at hun kjenner litt ekstra godt etter på akkurat dette når hun om kort tid skal fremme innstramminger i familiegjenforeningsreglene våre.

Det er knapt noe som er så jævlig som å savne dem man elsker og dem man vil beskytte, ikke sant? Man kan bli syk og gal av det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s