Når det rasjonelle blir irrasjonelt.

Spock-036-730

En meget rasjonell person.

Tanken om det rasjonelle, det å bruke fornuften for å finne ut ting, har de siste hundre årene bredt om seg. Ideen bak det rasjonelle er å bruke fornuften for å finne ut ting, istedenfor dogmer og ideer. Let etter fakta, prøv deg fram, se om det du tror stemmer og korriger ideen om den ikke stemmer med virkeligheten, la ideene utvikle seg etterhvert som du oppdager og prøver ut nye sider av den. Ideen om at man kan prøve seg fram og systematisk finne ut hva som fungerer og gjennom sansene finne ut hva som er rett, hva som er bra og hva som er riktig har nådd inn også til de stadig færre fundamentalistiske religiøse. Men på rasjonalitetens alter har det vokst fram nye bevegelser og nye ideer, som hevder å være rasjonelle og å bygge på det rasjonelle. Men kan det å hevde at noe er rasjonelt bli et nytt kort, et nytt argument som bygger opp om en ide som er irrasjonell? Jeg tenkte å ta en titt på to bevegelser som nettopp kaller seg rasjonelle og som påstår at de legger den vitenskapelige metode til grunn.

Objektivismen hevder den baserer seg på det rasjonelle, og setter egoismen og individualismen i sentrum. Og på en måte baserer den seg på det rasjonelle, men ikke i sin argumentasjon for hvorfor samfunnet bør organiseres slik det bør, og heller ikke som grunnlag for ideologien.. La meg forklare.
Om man ønsker å bygge et samfunn basert på den rasjonelle fornuften, må man finne ut hva slags mål man ønsker. Er det økonomisk

Ayn Rand

Ayn Rand

vekst? Er det at mennesket skal ha det så godt som mulig? Er det å eliminere nød? Eller er det mest mulig frihet til de som har mest? Ayn Rand sin ideologi, altså objektivismen bygger derimot på en ide om at alt dette vil løse seg om man får mest mulig markedsøkonomi. Jeg bruker ikke begrepet konkurranse her, fordi Ayn Rand sin utemmede kapitalisme veldig fort vil monopoliseres, og konkurransen vil være mindre her enn i mer kontrollerte former for kapitalisme, derfor vil det være feil å si at Ayn Rand sitt system baserer seg på konkurranse, selv om norske objektivister påstår dette. Gjennom denne utemmede markedsøkonomien vil pengene flyte dit den trengs mest, og alt vil være godt.
Problemet er at empirien ikke stemmer med påstandene. I land med mer kontrollert økonomi, med kortere arbeidsdager og sterkere arbeiderrettigheter øker også produktiviteten. Disse er i dag noen av de rikeste landa i dag, med høy økonomisk vekst, frihet til folk flest og lite nød. Rasjonelt sett er det vanskelig å forsvare Ayn Rand sin modell med empiri, tvert imot ser det ut til at Ayn Rand sin visjon er den samfunnsformen (ved siden av nazisme) som egner seg dårligst til å løse slike samfunnsproblemer. Om man derimot forutsetter at objektivismens frie marked er løsningen, altså om vi forkaster det rasjonelle, det vitenskapelige, og sier at dette er løsningen og bruker rasjonell tenkning for å finne argumenter for dette. Om man kirsebærplukker de kilder som bekrefter synet, og om man vrir disse kildene slik at de stemmer med synet, kan man bruke en rasjonell måte å argumentere for dette systemet. Og dette er objektivister flinke på, å bruke rasjonelle argumenter for sitt syn, de må bare forkaste rasjonaliten der det ikke passer seg. Singapore, en av statene med høyest statlig eierandel i verden blir et eksempel på markedsøkonomiens suksess. Japan, som ble bygd opp med 5-årsplaner og planøkonomi under okkupasjonskontroll, blir et bevis på at markedet er best. Japans jernbane, bygd opp og organisert av staten men nylig privatisert, blir et bevis på at markedet er best på å bygge jernbane. Du bare «glemmer» statlig eierandel og at det som fungerer er bygd opp med statlig planlegging, men her er det selvfølgelig flere

Cherry Picking, når du bare ønsker noen av faktaene.

Cherry Picking, når bare ett av bærene passer din ide.

enn bare objektivister som gjør slike feil, objektivistene er bare mestre på det. Objektivistene unngår på denne måten å korrigere sitt eget syn når den ikke stemmer med nye data ved å luke vekk de nye dataene fordi de ikke passer med ideene. Slik blir objektivismens rasjonalitet irrasjonell, og deres rop om en rasjonell og vitenskapelig basert verden blir floskler for å bygge opp om en irrasjonell ideologi.

I møte med objektivister får du fort høre hvordan det du sier er irrasjonelt eller moralistisk. Dette bygger på den fundamentalistiske ideen om at objektivistene allerede sitter på sannheten, og at du ved å ikke ta til deg argumentene og endre syn er irrasjonell. Det bygger også på ideen om at objektivistene ikke er moralistiske, men rasjonelle, og at deres meninger derfor ikke er moralistiske. Ideen om at man selv står for en objektiv sannhet, mens andre har subjektive meninger er et typisk trekk for det irrasjonelle, og for det fundamentalistiske.

Den andre bevegelsen er en helt annen type bevegelse, dette er ny-ateismen. Ny-ateismen er en mye bredere og mindre dogmatisk

Richard Dawkins, The God Delusion

Richard Dawkins, The God Delusion

bevegelse, og det er mange forskjellige retninger innenfor denne. Men felles for bevegelsen er at den er religionskritisk, og at den forklarer samfunnsproblemer med religion. Den oppsto som en motreaksjon mot kristne amerikanere som prøvde å endre sekulære sider ved samfunnet til kristent, blant annet ved å sette kreasjonisme på pensum og likestille det med utviklingslære. Forsøket feilet, og nyateistene gikk til neste skanse. Et sted gikk det feil, og en fløy innenfor nyateismen begynte å lukte på mer irrasjonelle standpunkter, og fikk med seg på laget en del brunguffe. Det er i hovedsak området mellom disse to ytterpunktene jeg ønsker å ta for meg, for den kan ofte virke rasjonell og fornuftig uten å være det.
Men først en anekdote (også kalt et uvitenskapelig bevis, objektivister har mange av dem.) Jeg har selv vært en tur innom den nyateistiske bevegelsen som medlem og aktiv i Hedningsamfunnet. Mitt utgangspunkt var, og er fortsatt, en saklig og faktabevisst kritikk av religion, på de områder der jeg synes at religion er skadelig. Jeg endte ofte opp i lange diskusjoner om hvor reell en kritikk av Muhammeds giftemål med Aisha var av den jevne norske muslim, om det å henge ut den jevne muslim som pedofil, om det var en muslimsk skikk å ha sex med ektefellen etter at hun er død, om alle kristne er for steining av voldtektsofre når det står så i bibelen, og lignende. Kjære leser, om du har littegranne peiling på kristendom og islam, ser du selv at dette ikke henger på greip, og jeg var sjokkert. Den jevne «religionskritikeren» på Hedningsamfunnets facebookforum hadde glemt en viktig del i den rasjonelle kritikken, finn ut om kritikken stemmer! Og da snakker jeg

Hedningsamfunnet, rasjonell religionskritikk?

Hedningsamfunnet, rasjonell religionskritikk?

ikke om aldern på Aisha, men om norske muslimer tolker denne historien som om sex med 9-åringer er greit, det gjør de nemlig ikke. Jeg kom ofte med slik kritikk av kritikken, denne kritikken stemmer ikke sa jeg. Svaret jeg fikk var sjeldent at noen sjekket fakta, om de sjekket om noe antydet at muslimer var overrepresentert blant overgrep mot mindreårige. Jeg fikk aldri noen slike svar, istedenfor å korrigere sitt syn når nye opplysninger kom, eller å sjekke om egne påstander stemmer, valgte mange av nyateistene på hedningsamfunnet å rette hatet mot meg, mot budbringeren. Og dette, kjære leser, er nettopp det irrasjonelle. Man angriper ikke den som kommer med opplysningene som er nye, man sjekker dem opp, ser etter om disse er gode opplysninger, og korrigerer sitt syn.

Dette var mitt møte med den norske nyateismen. Her erfarte jeg også at kritikken av religionen ofte var dogmatisk og uvitenskapelig, den var rett og slett irrasjonell.

En rasjonell religionskritikk må altså være en reell kritikk, en rasjonell religionskritiker finner først ut om kritikken stemmer, før den fremmes. Men det er en annen side ved den rasjonelle religionskritikeren, og det er at den ønsker å overbevise. Hva er formålet med kritikken? Er det å støte noen vekk, eller å overbevise? Det rasjonelle vil være å ønske å overbevise, og da må man formulere argumenter og oppføre seg på en måte slik at den religiøse ønsker å lytte. Det innebærer at man har en vennlig og fornuftig tone, at man ikke skjeller ut den man ønsker å overbevise, men heller lokker dem med. Det er lettere å overbevise en venn enn en uvenn, og det er lettere å overbevise om den man diskuterer med ser argumentene istedenfor fornærmelsene. En av reaksjonene jeg fikk når jeg fremmet dette på hedningsamfunnet, var når Tor Ebelthoft (tdl. Tor Fagerhaug) seinere kalte meg for «Tom islamist Dahle». Dette på tross av at jeg er ateist.

Men nyateismen, også den mer liberale og rasjonelle, slik som Richard Dawkins går noen ganger i den irrasjonelle fellen. Dette er mye fordi nyateismen i seg selv har som formål å være religionskritisk, da er det lett å tolke samfunnsfenomener som religiøse. Første gang jeg la merke til at Dawkins gjorde dette var når han etter en glimrende dokumentar der han hadde lagt fram rasjonelle syn hele veien, tok turen innom Palestina/Israel. Her forklarte han denne konflikten, der en stat okkuperer en annen og tar kontroll over og etnisk rensker områdene til den andre staten, og konsekvent har tatt de mest fruktbare områdene først, med religion. Dette handla om islam vs

Men muslimene skyter på israelere fordi de er jøder? Virkelig?

Men muslimene skyter på israelere fordi de er jøder? Virkelig?

jødedommen. Borte er den historiske freden mellom jøder og muslimer. Borte er okkupasjonen. Borte er de økonomiske og maktmessige årsakene. Muslimene skyter på jøder og jøder skyter på muslimer av samme grunn, de tilhører hver sin religion. Årsaken til at Dawkins, og særlig en del andre nyateister gjør denne brøleren (en del går rett i rasismefella og påstår alt handler om islam) er fordi nyateismen setter religion i sentrum, når noen religiøse er innblanda forkastes alt som bygger på rasjonelle valg, og de motiver som driver ikke-religiøse gjelder plutselig ikke lenger for religiøse.
For å sette det på spissen: om en sultende ateist dreper en butikkeier for å skaffe brød, er det fordi han sulter. Om en religiøs dreper den samme butikkeieren for å skaffe brød, er problemet personens religion. Dette er et irrasjonelt syn som ødelegger det rasjonelle i forståelsen av samfunnet og religionen, og gjør mange av samfunnsanalysene til nyateisten ubrukelige og i verste fall skadelige. Det skal legges til at Dawkins stort sett klarer å unngå denne fella, men mange nyateister går oftere i den enn Dawkins. Ideen om at religion er årsaken kan også være direkte skadelig. La meg komme med to eksempler: Når konflikten mellom Israel og palestinere forklares med at to religiøse grupper har fått landet lovet av gud, og derfor dreper hverandre, har dette to effekter. For det første, som jeg beskrev over, at det tilslører årsakene. Den andre er at også de fundamentalistiske gruppene (spesielt jødiske kolonialister på vestbredden) får sin fundamentalisme bekreftet, også de mener at muslimer skyter på dem fordi de er jøder, ikke fordi de har tatt landet deres. Slik blir det enklere for ekstremistene å vinne fram, overbevise andre (se, selv våre kritikere mener at dette handler om islam vs jødedom!), og fortsette å holde på. Her kan nyatismen være direkte konfliktskapende, og når blant annet terrorangrepet 11.

Hitchens og Harris i debatt

Hitchens og Harris i debatt

september i USA (ikke i Chile) blir forklart med islam forklarer det hvordan ledende nyateister som Hitchens og Sam Harris argumenterer for at USA skal invadere muslimske land som Afghanistan, kriger som har ført til en styrking og oppblomstring av nettopp muslimsk ekstremisme i midtøsten.
En annen felle som nyateister ofte kan gå i, er at de anser at de selv er objektive siden de er tilhengere av rasjonalitet. Jeg opplevde selv for noen dager siden hvordan en moderator på en slik gruppe anså sine egne innlegg i en debatt som saksopplysninger, slik at når han samtidig modererte debatten ble hans påstander stående uimotsagt. I krangel på pm kom det fram at denne moderatoren absolutt ikke anså det som sammenblanding av roller, fordi hans innlegg (som blant annet oppretta en rekke stråmenn) ikke var partsinnlegg. Hans mening om saken var, ut fra hans syn ikke subjektive meninger, men objektive fakta. Her går mange ateister i samme fellen som objektivister, fordi de er tilhengere av rasjonalitet, antar de at deres egne påstander er rasjonelle, noen av dem ender da opp med å mene at deres egne (rasjonelle) meninger er fakta. Her blandes altså kortene, å være for rasjonell tenkning betyr ikke det at ens meninger alltid er rasjonelle, og at en selv alltid er rasjonell. Men når man tror det, hviskes fort skillet mellom egne subjektive meninger og den objektive sannhet ut.

Et av hovedtrekkene ved en fundamentalist er at subjektive meninger oppfattes som objektive fakta.

OBS. Selv om jeg i innledninga til delen om nyateisme poengterte at det ikke er hele den nyateistiske bevegelsen jeg kritiserer her, føler jeg for å avslutte med å poengtere dette. Jeg selv er stor fan av Dawkins, og synes han ofte er fantastisk god (jeg følger ham ikke på twitter.), rasjonell og solid. Jeg synes også at deler av nyateismen har mange gode poeng, selv om nyateismen også har en rent ut rasistisk fløy der religionskritikken blir et skalkeskjul for reint fremmedhat. Mange i SIAN tilhører denne fløyen.

Det å være tilhenger av den rasjonelle tanke, betyr ikke at man selv alltid er rasjonell. Å påstå at man er for den rasjonelle tanke, eller å påstå at man selv er rasjonell gjør ikke en selv rasjonell. Men det hjelper.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s